Home»All Photographs»All galleries»Fotografering av levende insekter

En egen liten verden ligger rett foran nesa på oss alle: Insektene er fascinerende små vesen i et univers som kan by på fargerike og spektakulære fotomuligheter. Går man nær nok, ser man fargerike "monstre" ligge og lure, på den ene rare "romvesenet", merkeligere enn den neste. Farger og egenskaper man ikke ante eksisterte kommer fram. Hvem kunne f.eks. ane at en helt vanlig klegg har så psykedeliske øyne? Se bilde 1, av en klegg som kravlet rundt på T-skjorta jeg hadde på meg mens jeg var ute med makroriggen og så etter motiver. Den var så høyt oppe på brystet at jeg ikke klarte å se inn i søkeren på kamera, men de fleste nyere speilreflekskamera har nå skjermvisning (Live View) av bildet som tas, og noen ganger kan den muligheten brukes i felt også, men fortrinnsvis sammen med et stativ eller en annen stabil plattform, og med litt mer passive motiver.



Utstyr og innstillinger, diffraksjon vs dybdeskarphet


De aller fleste insekter er såpass små at man trenger makroobjektiv for å komme nært nok innpå dem. Vanlige makro-objektiver tilbyr inntil 1:1 forstørrelse, dvs. at et 20mm stort insekt dekker 20mm av bildebrikken din også, uansett hvilket format kamerahuset har (APS-C eller crop har en bildebrikke på ca 22 x 15 mm (Canon), mens fullformat alltid har 24 x 36mm). Siden de 20 millimetrene dekker nesten hele brikken på et APS-C, kan det virke som om man kommer nærmere med et slikt kamera, men i virkeligheten forstørrer man bare opp det samme arealet, mer enn på et fullformatkamera, for en gitt visnings- eller utskriftstørrelse.


Med levende insekter, som veldig sjelden står stille lenge nok av gangen, er det spesielt vanskelig å komme til med stativ, med mindre man er ute når de fleste insektene fremdeles er kalde og nedkjølte. Det betyr at man med hell kan benytte stativ tidlig på morgenen, før sola står opp, eller like etter at den er stått opp (før insektene får varma nok i kroppen til å kunne bevege seg fritt omkring). Det er som regel da man også har det beste lyset. Lengre utpå dagen kan man fortsette å fotografere, men det er da ofte vanskeligere å komme nært nok innpå, og man er avhengig av værgudene: Det bør være lite vind, og sterk sol er ugunstig da det gir stygge og harde reflekser og utblåste partier på blanke insektkropper. Det ideelle er vindstille, lettskyet eller overskyet vær. Regn kan av og til også fungere, siden dråpene ofte gir "tilleggsdekorasjon" til bildene.


Fotograferer man håndholdt, slik jeg stort sett gjør, er man som regel avhengig av tilleggsbelysning, uansett vær, spesielt om man beveger seg oppover i forstørrelse, fra 1:1. Til insekter bruker jeg ofte et makro-objektiv som gir meg mer enn 1:1. Canon har et fantastisk objektiv, MP-E 65mm, som kun fungerer mellom 1:1 og 5:1, altså fra og med der hvor de fleste makro-objektiver slutter og til og med 5 ganger forstørrelser. Det betyr at et insekt på 4mm dekker 20mm av bildebrikken. Det er ganske ekstremt og gir helt spesielle utfordringer mhp. belysning, dybdeskarphet og bevegelsesuskarphet. Går man over 1:1, trenger man altså tilleggsbelysning, i form av en makro-blitz, eller en vanlig blitz (forutsetter at man kan rette bltzhodet mot motivet, nært nok motivet, og diffusere den godt). Med blitz kan man ganske fritt velge blender, ISO og lukkertid som passer med motivet. Jeg bruker mye (M)anuell kamerainnstilling og blitz på auto (E-TTL), på 1/160s, f10 og "lav" ISO, rundt 200. Blitzen setter jeg ofte til å undereksponere 1/3 - 1 trinn, avhengig av motivet og bakgrunnen.


Uansett objektiv vil man begynne å se uskarpheter i bildet når man blender ytterligere ned fra rundt f8 (i 1:1). Årsaken er diffraksjon - en optisk naturlov man ikke kan komme unna, uansett utstyr. Samtidig er det slik at f8 gir et veldig "tynt" område med dybdeskarphet når man er så nært innpå motivet som 1:1 og mer. På 1:1 og med f8, er dybdeskarpheten 1,120 mm, mens på 5:1 og f8 er dybdskarpheten latterlige 0,134mm, altså tidelen av 1 millimeter! Disse tallene er hentet fra manualen som følger med MP-E objektivet. Da får man kanskje en føling med hvilke små marginer man har å jobbe med.


Så hva gjør man for å få litt større dybdeskarphet i bildet? Jeg blender ofte ned litt til, likevel, siden skarpheten oppleves "god nok", i hvert fall for meg, inntil ca. f13 på 1:1. På 2:1 til og med 4:1 bruker jeg f10 - f5.6. Eller så kan det hende jeg forsøker meg på fokus-stakking, se nedenfor.


Nærgrense, arbeidsavstand og brennvidde


Stort sett er det slik at lange brennvidder gir lengre arbeidsavstand, dvs. at man oppnår 1:1 på en arbeidsavstand rundt 20cm med et 200mm objektiv, mens et 100mm objektiv har 10-12 cm arbeidsavstand på nærgrensa, ved 1:1. Arbeidsavstanden er den minste avstanden mellom fronten av objektivet og motivet, mens det som oppgis som nærgrense, er minste avstand mellom motivet og bildebrikken.


Mange tror det er en ubetinget fordel å ha så lang avstand til insektene som mulig. For noen av dem, litt større insekter som i tillegg er lettskremte, som sommerfugler og øyenstikkere kan det nok være en fordel med lang brennvidde. Men for andre, mindre insekter, er det ikke nødvendigvis slik, da det blir svært vanskelig å håndholde og få kontroll på det syltynne fokusplanet. Områdene som er ute av fokus blir gjerne også så "utsmurte" at det er vanskelig å finne igjen motivet. Og man kan heller ikke benytte trikset med å holde strået som insektet sitter på, med venstre hånd, samtidig som fronten av objektivet hviler i samme hånda. Arbeidsavstanden blir rett og slett for lang til håndholdt fotografering.


Fokus-stakking


Når man "stakker" eller setter sammen flere bilder, med bittesmå forskyvninger i fokusplanet, kaller man det for fokus-stakking. Resultatet blir, med litt flaks og dyktighet, et bilde med mye større dybdeskarphet enn man ellers kunne ha oppnådd, med 1 eksponering. Forutsetningene for et godt resultat er mange. Motivet må være helt i ro mellom hver eksponering, utsnittet på bildene må være så like som mulig, og om man bruker blitz, er man avhengig av at den "henger med" fra første til siste eksponering.


Måten man kan gjøre dette på i felt, uten stativ og rail osv., er å sette kamera på hurtigste serieopptak, manuell fokus på nærgrensa til objektivet (eller en fast forstørrelse, med MP-E) og så bevege hele innretningen jevnt gjennom motivet. I første bilde er kanskje bare framføttene på insektet skarpe, i neste bilde er fremste del av kjevepartiet skarpt, og i neste er selve hodet med øynene skarpt, og i bildet etter er litt av bak-kroppen skarp, osv. Det er viktig at det ikke blir "glipper" eller udekte områder av insektet, det vil gi unaturlige overganger og/eller et mislykket resultat.


Når man så sitter igjen med en vellykket serie av 2-10 eksponeringer, kan man mate bildeserien inn i spesielle stakke-program som f.eks. Helicon Focus eller Zerene Stacker (eller i Photoshop, CS5 eller nyere). Inne i programmet kan man så velge stakke-algoritme og la automatikken bestemme verdier på diverse parametre, eller man kan overstyre. Både Helicon og Zerene har ganske gode standardinnstillinger som er treffsikre på mange ulike type bilder, selv om bildene ikke er helt like mhp. utsnitt og forskyvninger i fokusplanet. Får man ikke godt nok resultat, kan man prøve på nytt, med andre innstillinger eller små manuelle endringer (på f.eks. utsnittet) på enkeltbilder i serien.


Pass bakgrunnen og finn støtte til armene!


Med blitz blir som regel bakgrunnen helt svart, siden det eksisterende lyset er altfor svakt til å påvirke hovedeksponeringen med blitzen, se f.eks. Bilde 11. Ønsker man å ha et mer dagslysaktig preg over bildet, kan man enten passe på at bakgrunnen kommer nærmere motivet eller bruke en slave-blitz, som kun eksponerer bakgrunnen. Som regel er det for mye prakk å ordne med enda en blitz i felt, så jeg har selv bare prøvd sistnevnte metode et par ganger, med vekslende hell. Men siden jeg har tvillinghoder på min makroblitz, Canon MT24EX, kan jeg velge å vri et hode mer mot bakgrunnen enn motivet, for å få tilsvarende effekt. Jeg synes det fungerer ganske bra, innimellom.


Ellers handler mye om å finne så mye støtte man kan, ved håndholdte opptak. Å stå på to bein og svaie er nesten håpløst. Om det er vanskelig å finne støtte, kan man bruke et ettbeinsstativ, eller en kjepp, rett og slett. Kjeppen kan man da holde i venstre hånd, den som også holder objektivet. Ofte kan man gå ned i knestående også, og hvile albuer på knær osv. All slik ekstra støtte hjelper mye når man forsøker å få fokusplanet til å ligge riktig på insektet.